Fraværet av faglig vurdering

Kommunen er drevet etter prinsippet om kunnskapsbasert forvaltning, men det gjelder tydeligvis ikke i denne saken. Dermed får heller ikke politikerne en godt opplyst sak å forholde seg til – som bakgrunn for sin beslutning om nedleggelse. Det knytter seg dessuten lovkrav til nedleggelse av et museum, men her foreligger det ingen plan for hva som skal skje med museets gjenstander eller med formidling av Oslos skolehistorie.

Skolemuseet i Oslo har en historie tilbake til 1900 og har langt på vei vært, og er, et skolemuseum for hele landet. Museet ble nedlagt på 1970-tallet og reetablert i 2000. Nedleggelsen den gang fikk katastrofale følger for gjenstandssamlingen som i stor grad havnet på søppelhaugen, mens boksamlingen fikk et midlertidig liv som Norsk pedagogisk studiesamling; inntil også den ble oppløst og samlingen fordelt blant flere aktører. Det medførte at viktig materiale ble borte.

Det er forunderlig at kommunen ikke har en plan for hva som skal skje med samlingene, og hvem som eventuelt kan ta ansvaret, også økonomisk, for videreføring/oppbevaring av samlingene og formidling av byens skolehistorie. Dette er urovekkende i en tid hvor den kollektive hukommelsen er under press og hvor nasjoner og aktører ønsker å «tilpasse» historien etter eget ønske og fjerner den faktabaserte historieformidlingen.